Dokost og interiørblogger på lykkepille....

Det er ikke alle dager som er like gode, det er vi vel alle enige om. Men det er også ett ordtak som heter; Som man reder ligger man, og det er jo klart at det er mulig å få mye positivt ut av svært lite.
Som jeg sier til samboeren når han føler seg blakk og ønsker seg garasje, (PS diger garasje) -at jeg ønsker meg knotter på kjøkkeninnredningen, jeg! (De vi har faller av for jengene er for dårlig. Biltema og skal bare repareres!)
Og når han fantaserer om å vinne milliarder i lotto, sier jeg at jeg ønsker meg mere fine natursteiner i hagen.....
Jeg syns at de små gleder er viktige.

For øyeblikket har jeg ikke helt tid eller overskudd til å gjøre det jeg har lyst til, fordi jeg bruker ca 7 timer pr dag på å besvare mailer, og når man har en smårolling som krever sitt i tillegg, blir det dårlig med tid til annet.
Øverst på min ønskeliste troner vel barnehageplass eller dagmamma. Bare noen få timer om dag hadde hjulpet betraktelig, slik at jeg hadde fått jobbet uforstyrret.

Men det var ikke meg selv jeg hadde tenkt å blogge om nå, -for jeg har det egentlig veldig bra, og har utrolig mye fint å se frem til i månedene fremover. Sliten, men lykkelig er vel en passende beskrivelse på meg nå.


Mitt og Andreas' første hotell-opphold sammen da kreativiteten til undertegnede var som normalt

En ting man merker når man er litt sliten, er at ting som irriterer en til vanlig, blir en større irritasjon enn ellers. Akkurat som en stein som ligger i veien for deg blir til ett stort fjell som du bare ikke makter å klatre over.... Sånn har jeg det nå.
Lenge har jeg irritert meg over at enkelte BARE har det rosenrødt.
Det er selvsagt enkelte bloggere jeg sikter til her.
Selv syns jeg så absolutt at en skal blogge om positive ting, og spre glede, men hver bidige dag, samme smørblide holdning uten pause blir for mye for meg. Særlig når en ikke gir av seg selv, og blogger om så absolutt daglidagse ting som vind og vær, mat og husarbeid.
"Se, det snør i dag, -å, det blir så fint og hvitt"
"Det regner og regner, og det er så flott for da blir det snart vår!"
"Å, så deilig det blåser i dag, ingenting er som å tørke klær i kuling!"
-Ikke noe vær er dårlig, fordi i denne lille boblen, eksisterer det kun glede....
For når en klarer å finne spenning med å sortere sokker, da syns jeg kanskje det blir for mye lykkepille.

Noen bloggere har jo blogget i mange år, og jeg syns enkelte (inkludert megselv) ofte går litt tom for ideer. Fornuften i meg sier at når jeg ikke kommer på noe skikkelig, skal jeg holde meg unna å blogge om den sjarmerende, gamle dokosten jeg kjøpte på loppemarked, eller kurven med drivved som står til pynt ved siden av verneskoene mine. Det går an å ta ett par dagers pause!
(For orden skyld så finner du ikke annen drivved her i huset enn i kassen med julepynt fra 90-tallet som jeg ikke har orkelt å sortert enda.)
For det er dette overfladiske jeg er lei av. Når man ikke når ned i dybden, men bare ligger å plasker i overflaten. For man kan ikke si at man totalrenoverer ett hus nå man bare maler noen lister og en vegg!

Hadde forresten en intressant samtale med en kunde her i går, der vi begge var enige om at mangel på tips og veiledning angående normer og byggeskikk er temmelig fraværende i denne bloggeverdenen. Så når interiørbloggeren maler og dekorer sitt koselige hjem, nevner hun ikke at hun har to par ullsokker og tøfler på bena fordi hun insisterte på å bevare de gamle tregulvene, og fryser bena av seg.
Og i det perfekte bloggehjemmet der alt er positivt, er det jo aldri kaldt fordi man tenner så mange vakre stearinlys som gløder så varmt i mørket, og kaster skyggene opp etter de håndmalte veggene.

Nina derimot, har brukt en formue på Glava, men fryser alikevel såpass at bloggeleserne hennes kommer med hjemmestrikkede ullsokker til henne i gave. ;)

Nei, jeg maler ikke min verden rosenrød, selv om rosa er en av favorittene, og jeg innrømmer glatt at noen dager ikke er kreativ som andre. Men jeg trives stort, -i allefall når jeg har det jeg trenger til å gjøre jobben min!
I går slet jeg litt, for jeg satt her med flere pakker som skulle sendes til blogglesere landet rundt, men var tom for pakketape. Samboeren skulle innom Rema på vei hjem og kjøpe med seg noen nye ruller, men han ringte etter at hadde vært der, samt på den ene lokale butikken her, og fortalte de var tomme. Siste sjanse var oppe på butikken her, men av alle ting så var de også utsolgt!
Eller å ha klaget min nød på Facebook kom min kjære Idun (venninne og sambygding) med en kommentar at hun skulle stikke innom Maske etter at hun hadde vært på trening, og kjøpe tape for meg. Så skulle hun komme hit og ta med både meg og pakkene opp på butikken slik at jeg fikk sendt de før postavgang halv fire. (Jeg er uten bil for tiden, da arbeidsbilen til samboeren ikke ville kjøre inn i 2011, og Andreas bruker selvsagt min bil på jobb)
Idun kjøpte etter mitt ønske en kartong med 10 ruller samt en dispenser for disse, og vi fikk både tapet og postet.
Så kom mannen hjem.
Av alle ting så hadde jeg glemt å fortelle han at Idun skulle hjelpe meg, så nå sitter jeg her med 20 taperuller og 2 dispensere, -men er nå tom for pappesker......

Så nå kan jeg glede meg over å kunne tape omtrent hva jeg vil, men irriterer meg fremdeles over manglende skapknotter!
Kanskje jeg skal tape de på plass?