Verdens nydeligste...!

Jeg tror jeg må være den mest håpløse, følsomme personen som finnes!

Tror jeg hadde grått som en foss i begravelsen til noen jeg egentlig ikke likte også, -bare fordi alt er så trist.....

Min kjæres bestemor var verdens snilleste da, og veldig hyggelig, samt frisk og flott frem til i juni. Når hun da ble syk, gikk det bare innmari fort, og selv om det i gunnen er det beste, -minst mulig lidelse, rekker hodet liksom ikke helt å henge med. 

Når jeg lukker øynene og tenker på henne, er hun fremdeles frisk og sitter i stolen sin, og forteller om hvordan det var da hun vokste opp, eller da Andreas var liten. At hun i realiteten egentlig (eller snart) ligger oppi en liten krukke som rommer en kilo kaffe, er bare helt snålt. 

Men sånn er livet, og realiteteten. Det er få som lever til de er 92 og hverken har hjemmehjelp, eller noe i den dur.

 Med en liten familie, og ett barnebarn (som da er min samboer) mente svigermor at jeg burde bli med henne og velge ut blomster til båren,-noe jeg gjorde med glede.
Føler ikke for å legge ut bilde av båren og kisten i bloggen min, men lover at den ble kjempefin.
Bildene er av hjertet fra oss, som skulle matche båren, og er det fineste jeg har sett noen gang.

Det ligger nå og venter, på graven til bestefar, bare ett steinkast fra butikken min i Molde.

Nå blir det ett glass rødvin, scampi, nybakt foccaciabrød og senkede skuldre i Paradiset 3.
En epoke er over, men livet går videre.
Dessverre varer ikke blomstene heller evig, -så jeg må en tur bortom i morgen og ta en liten titt til på det. ;)