På godt og vondt.....

Av og til syns jeg at livet har litt for mange motbakker. Det er ikke få ganger i løpet at ett år at jeg ringer mamma eller en av mine venninner og bare brøler:

Ååååh...!!!

Men om noen spør meg om hvordan jeg løser de fleste problemene, -svarer jeg: Jeg trenger ikke psykolog, jeg blogger! 

;)

 Generelt er det mye lettere å løsne floker i hjernen om man bare øser det ut til 6-7000 fremmede mennesker der ute. -En kan liksom ikke kalle det ett personlig problem lenger da! ;)
Det er fint det!

 Jeg trekker på smilebåndene her, -for selv om en ikke skriver om mange av frustrasjonene, sitter jeg liksom og tenker litt på de, mens jeg koker ihop ting som slettes ikke er så problemfylt og seriøst.
Det er slik jeg liker å ha det.
Ta det vonde med det gode.

 Det er ofte jeg sier til mine venninner at:
-Hva har vi egentlig å klage over?
-Ingen står i fare for å miste mann, hus, unger eller noe i den dur, og ingen mangler ben eller armer. Ingen har dødlige sykdommer, eller teller livets siste dager.
-Selv om jeg sitter der og vet at det finnes store urettferdigheter der ute som jeg ikke får gjort noe med.

 Å klare å smile av det meste, -og tenke ting ordner seg nok, er en styrke som er god å ha. Når jeg legger meg om kvelden tenker jeg at bare så lenge jeg gjør mitt beste, så får jeg nok noe bra tilbake.
Dessverre er det ikke alltid at jeg syns jeg har gjort nok, men da krysser jeg bare alt jeg har for at noen vil forstå....

 Det er jo ofte man er sliten, og jeg kjenner definitivt at man ikke har samme energi som når dagene er lengre. Daglyset lader batteriene, -selv på ett nattmenneske som meg.
Men dagene blir lysere, og det er vel egentlig ingenting som blir verre.
Nei, det tror jeg faktisk aldri.

 Så derfor ler jeg når jeg tenker tilbake flere år tilbake, og husker at jeg tenkte:
Nå kan det ikke bli verre! (Men det ble det, faktisk! Ja, ikke for oss, men...)

Så når jeg krydrer min tvetydige blogg meg fine bilder fra hjemmet mitt, kan jeg trøste dere med at huset har noen dører som denne, som har tykke lag med billig akrylmaling som må skrapes av millimeter for millimeter, med gull kanter i speilene og svarte striper nederst. Borte blir da historien om damen som åpnet døren med sin rullator etter sin ettermiddagspjolter.
-For dit har ikke jeg kommet enda! ;)

Ikke mange av dere vil skjønne hva jeg sliter med.
Egentlig er det ikke jeg som har det største problemet, men det angår meg, og det bekymrer meg endel.
Nei, det er mye en ikke kan skrive i "avisa", men det kjennes godt for meg å innrømme min IKKE-feilfrihet, og at enkelte dager ikke er så enkle som andre. Jeg kan ikke endre verden, men av og til har jeg lyst til å gjøre mer enn å stange hodet i veggen.

Nå skal jeg se ferdig "Uten grenser" som jeg gikk glipp av i går.
Deltagerene der er akkurat slik jeg beundrer. De klarer virkelig å se mulighetene i begrensningene, istedenfor begrensninger i mulighetene.

Slik liker jeg.