Hvor lenge kan du leve på en løgn??
Noen kan faktisk gjøre det hele livet, men da har de nok noe "mer" med seg enn de aller fleste.
Jeg diskuterte litt med min datter (14) i går, om å klare å holde på en historie som man har diktet opp. Hun var enig med meg at over tid så ville man vel generelt kapitulere, og heller ønske å grave seg ned i skam. Som voksen ser jeg at det skal stor styrke eller galskap til å klare å holde på en løgn i årevis. En styrke ett barn i mine øyne ikke har, for jeg har det iallefall ikke.
I ett forholdsvis langt liv har jeg selvsagt flere ganger opplevd å mislike enkelte sterkt. Ja, faktisk så sterkt at en formelig ønsket de strandet på en øde øy og måtte være der for evig og alltid. Det er bare det at jeg etter ett par år, mister den negative følelsen, og en sitter bare igjen med de gode. Flere ganger har jeg opplevd at folk jeg tidligere har mislikt intenst, har endt opp som mine beste venner.
Med stor interesse har jeg fulgt media de siste dager, og venter nå spent på dommen i saken i Vågå.
Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan en ung jente kan klare å holde fast på en løgn i årevis uten å rikke på ett punkt. Motstanderes hennes er som kjempen mot Goliat, og mediaoppstyret utrolig tøft, men alikevel står hun fast på sitt.
Jeg tenker at akkurat derfor så snakker hun sant.
En jeg kjenner svært godt, har store problemer med mytomani, eller lystløgn om du vil. Dette er en måte å bli anerkjent på, og prøve å fremstår som bedre enn den personen en selv ser i speilet. Problemet er bare å klare å huske alle løgnene etterhvert, for en må lage nye hele tiden, som av en indre drivkraft. Vedkommende har aldri holdt på den samme historien i ett helt år.
Å ødelegg ett ungt menneskes liv ved å kalle vedkommende en løgner, skulle vært straffbart i seg selv. Jeg har selv kjent på kroppen hvordan det oppleves å få høre oppdiktede historier om en selv av naboer og gode venner. Den maktesløsheten ved å ikke kunne bevise sannheten, -at man ikke har gjort det ryktene sier, eller at situasjoner har blir totalt misforstått. Hadde noe sånt blitt nevnt på TV hadde jeg endret navn og flyttet til Sør-Amerika.
Selv om jeg ikke kjenner til alle detaljene i Vågå-saken, kjenner jeg nok til å ha gjort meg opp min mening, og nå håper jeg at juryen er enstemmig, uansett utfall.
Sør-Amerika har nok dørene åpne for god norsk arbeidskraft som ønsker å flytte dit. Selv blir jeg boende her litt til.
Noen kan faktisk gjøre det hele livet, men da har de nok noe "mer" med seg enn de aller fleste.
Jeg diskuterte litt med min datter (14) i går, om å klare å holde på en historie som man har diktet opp. Hun var enig med meg at over tid så ville man vel generelt kapitulere, og heller ønske å grave seg ned i skam. Som voksen ser jeg at det skal stor styrke eller galskap til å klare å holde på en løgn i årevis. En styrke ett barn i mine øyne ikke har, for jeg har det iallefall ikke.
I ett forholdsvis langt liv har jeg selvsagt flere ganger opplevd å mislike enkelte sterkt. Ja, faktisk så sterkt at en formelig ønsket de strandet på en øde øy og måtte være der for evig og alltid. Det er bare det at jeg etter ett par år, mister den negative følelsen, og en sitter bare igjen med de gode. Flere ganger har jeg opplevd at folk jeg tidligere har mislikt intenst, har endt opp som mine beste venner.
Med stor interesse har jeg fulgt media de siste dager, og venter nå spent på dommen i saken i Vågå.
Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan en ung jente kan klare å holde fast på en løgn i årevis uten å rikke på ett punkt. Motstanderes hennes er som kjempen mot Goliat, og mediaoppstyret utrolig tøft, men alikevel står hun fast på sitt.
Jeg tenker at akkurat derfor så snakker hun sant.
En jeg kjenner svært godt, har store problemer med mytomani, eller lystløgn om du vil. Dette er en måte å bli anerkjent på, og prøve å fremstår som bedre enn den personen en selv ser i speilet. Problemet er bare å klare å huske alle løgnene etterhvert, for en må lage nye hele tiden, som av en indre drivkraft. Vedkommende har aldri holdt på den samme historien i ett helt år.
Å ødelegg ett ungt menneskes liv ved å kalle vedkommende en løgner, skulle vært straffbart i seg selv. Jeg har selv kjent på kroppen hvordan det oppleves å få høre oppdiktede historier om en selv av naboer og gode venner. Den maktesløsheten ved å ikke kunne bevise sannheten, -at man ikke har gjort det ryktene sier, eller at situasjoner har blir totalt misforstått. Hadde noe sånt blitt nevnt på TV hadde jeg endret navn og flyttet til Sør-Amerika.
Selv om jeg ikke kjenner til alle detaljene i Vågå-saken, kjenner jeg nok til å ha gjort meg opp min mening, og nå håper jeg at juryen er enstemmig, uansett utfall.
Sør-Amerika har nok dørene åpne for god norsk arbeidskraft som ønsker å flytte dit. Selv blir jeg boende her litt til.
No comments:
Post a Comment
All the comments have to be approved by me!
(Spam will never get published!)