Av og til føler jeg at å ha medfødt munndiare og lav terskel for å lette mitt hjerte, kan ha sin bakside.
Som da jeg satte meg på restauranten under leiligheten vår utenfor Alanya for å se ett program som jeg i farten trodde var Big Brother.
Jeg hadde jo ikke sett Big Brother på over en uke, og tenkte at litt input på andres galskap kan være en fin avveksling til å lese bok.
Siden jeg var alene, satte kelneren (som jeg kjenner fra før) meg på enden av ett bord der det også satt noen å tittet på samme programmet. La for øvrig merke til at hele langbordet bak meg også vekselvis tittet og lo mot samme kanalen.
Fint å ikke være helt alene om å være så teit at en sitter på restaurant og ser tv i ferien da, tenkte jeg, og bestilte meg en White Russian.
Det tok ikke så innmari lang tid å oppfatte at dette overhode ikke var Big Brother, men ett eller annet reality-program sendt av Tv3. Poenget med det var umulig å oppfatte, -da lyden også gikk litt som ekko i området, med 5 skjermer + musikken fra naboene. Programlederen så også ut som en fotomodell uten ansiktsmimikk med super-importante briller, uten styrke.
Jeg kjenner jo selvsagt de fleste som jobber på dette stedet, og da en av driverne gikk forbi ropte jeg (i selvforsvar for å være norsk)
What a crappy tv-show! til han, og ristet oppgitt på hodet.
Etterpå spurte jeg de jeg satt ved siden av hva dette var for noe ræl, -og de kunne fortelle at dette var
Fristet, -en ganske ny serie som gikk på Tv3.
Jeg viste jo ikke hva dette var for noe, og viste tydelig en skeptisk holdning.
-Jo, det er filmet oppi lia her, og det er vi som produserer denne serien, fikk jeg som forklaring.
-Yea, right! Sikkert! -Er vant til at alle her nede i Tyrkia lyger så det renner av de, så den går jeg nok ikke på! Svarte jeg.
Men så fikk jeg dette bekreftet fra to kelnere, og en ny bord-venninne, som hadde satt seg ved siden av meg.
-Tror jeg må ha meg en Mojitos.....!
Vel, her burde jeg vel i teorien gå opp og finne Harry Hole igjen, men i steden bestilte jeg heller enda en White Russian, og ble med de inn til Alanya i steden. Det var tross alt min kelner som ordet skyss og alt, og det var tross alt i "min stue" de satt! ;)
At jeg egentlig har angst for å gå ut i den byen, og derfor gav kelneren min klar beskjed om å IKKE dra tilbake uten meg, -mens jeg selv ringte og fikk en gammel venn til å kjøre meg hjem etter max tre kvarter, er en helt annen historie. ;)
Produksjons-teamet satt nede i restauranten vår hver kveld, -men jeg foretrakk mamma og en litt roligere gjeng den siste kvelden. Har overhode IKKE noe å gjøre ute i jungel-byen å gjøre, og heller ikke noe sammen med ett tv-team.
Frister ikke! ;)
Egner meg best på blogg!
