Noen tror vel at jeg har møtt veggen, eller henger med hodet i skrivende stund, da det har til tider vært en rar form for stillhet i bloggen min. Litt syt og klaging er vel stort sett det som har kommet herfra, om en ikke ser entusiasmen av å kunne hoppe i en ny seng en gang i fremtiden.
Det er helt riktig at noe har skjedd.
Flere ting, faktisk men selv om jeg blogger om det aller meste i livet mitt, er det bare noen ting man ikke kan smøre utover frokostbordet til Gud og hvermann.
Det eneste jeg kan si at jeg er en lærdom rikere, og at motgangen gjør meg sterkere som person. Innimellom tenker jeg på hvor mye enklere det hadde vært om jeg bare hadde vært ansatt hos noen, -og kunne hver måned bare heve en lønn etter de timene jeg hadde jobbet. Nå var det slik at jeg valgte denne jobben for å kunne bruke mer tid på barna mine, men ting utarter seg ikke helt som en tror alltid. Når pengene uteblir, må man jobbe mer, og da rekker en ikke alt en ønsker på det private plan.
Kunsten er vel å fokusere på langsiktige mål, og nyte de få timene en har fri, og bruke de riktig. Å ha en jobb man tirives med er bra, men å manøvrere unna alle skjærene i sjøen er en utfordring.
Ofte tenker jeg på hvor flott det hadde vært å ha livserfaringene til en 70-åring, kroppen til en 20-åring og utholdenheten til en 10-åring. Dessverre er dette ikke mulig, så man må nok ta til takke med det en har.
Og som man reder, ligger man......
En annen ting jeg tar meg selv i, er at jeg kan aldri redde verden. Og at de som ikke ber om hjelp, ikke alltid vil ha det. Dessverre klarer jeg ikke alltid å se forskjellen på dette, -og har derfor måtte tåle noen slag tilbake.
I hele mitt liv har jeg foretrukket å finne ut selv hvordan folk er, isteden for å lytte til andre. I ungdommen kunne det stemme det bra, men nå som voksen ser jeg klart tendensene til at folks oppfatninger ikke alltid trenger å være så feil. Om jeg for endel år tilbake hadde hørt mer på råd fra andre, hadde jeg nok hatt ett litt anneledes liv nå. En hel del enklere, for å si det sånn.
Det jeg nå må håpe, er at den innebygde staheten min vil være god å ha når jeg nå skal prøve å videreutvikle bissnissen min. Og at de nedturene jeg har hatt i livet, har gitt meg den styrke som trengs når en skal bevege seg inn i ukjente terretorium.
Om jeg klarer å ha nok tro på meg selv, vil vel vise seg, men den som intet våger, intet vinner. Å trave videre på den måten jeg har gjort de to siste årene vil bare være som ett springbrett til å se tapeten sin på virkelig nært hold.
Til dere som datt av lasset her for lenge siden, legger jeg bare ut ett interiørbilde. Enkelt og greit.
Ti slutt en bønn til han der oppe, som skal ha en viss makt her i verden:
Vær så snill å la jeg få det jeg har krav på, og la den hersens snøen ute forsvinne sånn at jeg kan finne ut hvor mange planter som ikke har avgått med døden her!
Ha en fortreffelig påske!