Ofte kjenner jeg at jeg elsker jobben min, -og at jeg har funnet min plass. Utad er jeg jo både glad og sprudlende, men det er en side ikke alle kjenner....
I snart 9 år nå, har jeg vært alenemor for mine 3 jenter. 9 år med store utfordringer og en følelse av å aldri være bra nok.
Jeg kan jo aldri skrive hva jeg har opplevd, bare ærklære at jeg har hatt min motgang, og lært meg å leve med etterdønningene. At det de siste årene har snudd, og livet mitt har blomstret i takt med hagen, er nok fordi jeg har lært meg å sette pris på de små gledene i livet, og stille få krav.
Fremdeles er det en hel del å løse, og ting sklir ikke på skinner, -langt derifra, men sagt men sikkert kommer man seg ett skritt i riktig retning, -selv om man av og til går på trynet.
Å ha 4 barn, egen butikk og ett hus under renovering, er ingen 8-16-jobb, så å føle at en ikke alltid strekker til er nok helt normalt, -og dessuten er det jo en velkjent kvinnesykdom det å ikke være bra nok.
De fleste har sine skjebner, og jeg har jo mine, men så tenker jeg på hvordan
Dankert Anna haddet det. Da blir jo mitt liv som en greve i silkeseng! ;)
Nå prøvde jeg å google
Dankert Anna, men det kom ikke mye info opp om henne. Nå kan jeg nevne at hun hadde en forferdelig barndom, ble gift med Dankert som var bortreist på fiske mesteparten av året, og tok hånd om sine 14 barn selv, langt fra folk. Tidlig enke ble hun også, og ene ungen fødte hun i fjøsen, fordi hun hadde besøk og følte at hun ikke kunne belaste gjesten med sånt. "
Æ må berre ut å fór dyran, litt" -Og vips kom unge nr 9 (-eller noe i den dur)
Om du syns livet DITT er kjipt, og du kanskje syns at å ruse seg er en fin løsning, burde du lese
denne boka! ;)
Nei, livet er ikke ment å være en dans på roser, og utfordriger er til å takles, -om det er 3 meter høye paller med varer, 7 unger som hyler, eller viktige gjøremål en ikke rekker, og da faktisk mister 10 store lapper. Kjipt er det, -men man dør ikke av det! ;)
